Oppturen


På Hauktjern har generasjoner av klatrere funnet friksjon og fellesskap i møte med spektakulær granitt. Sivert Hamar viser vei til topps på ruta Zappfes smørbrød. Video: Benjamin A. Ward

Finnes en bedre følelse enn å møte veggen i selskap med gode venner?

Det er den drømmen vi bærer på. At noe vidunderlig skal skje. At en pandemi skal være på hell. At berget skal åpne seg. At vi en morgenstund skal få bryne oss på en klatrerute vi ikke visste om.

Og her er de altså. Kristel Mulelid, Sivert Hamar og Lars Høvik Sivertsen. Tre klatrere på hvert sitt nivå, men med samme sitrende iver i det Hauktjerns loddrette granitt reiser seg fra skogbunnen.

Kameratskap.

Sesongstart.

Utendørs.

Aldri har det føltes bedre å møte veggen.

oppturen_1

Sivert Hamar, Lars Høvik Sivertsen og Kristel Mulelid på vei til Østmarkas klatremekka Hauktjern. Foto: Benjamin A. Ward

Inn og opp

Et par millioner år er gått siden våre forfedre klatret ned fra trærne for å legge jorden under seg. Nå velger forbløffende mange av oss å klatre til værs igjen. Framveksten av innendørs klatrehaller og buldrerom har gjort smal og sær klatring til folkeforlystelse og helårssport – og snudd evolusjonen på hodet: Mens nybegynnere tidligere startet i klipper og vegger utendørs, for så å trekke inn for terping og mengdetrening, gjør de fleste i dag som Kristel Mulelid (25): Introduseres til klatresporten på flat finér og fargede klatretak innendørs – inntil de en dag tar beina og granitten fatt.

– Hvorfor Hauktjern er så morsomt…?

Sivert Hamar smyger foten inn i en klatresko en størrelse trangere enn behagelig:

– Det spørsmålet skal Kristel snart få svare på!

oppturen_2

Klatring inne og ute er to helt forskjellige verdener, men kalken er førstehjelp for bedre friksjon med uansett. Foto: Benjamin A. Ward


Jungelen der ute

Granittvegger svidd av sol. Krystaller med førsteklasses friksjon. Bolter å bli hekta på. Dypt inne i hovedstadens skoger reiser en eventyrverden av pilarer, tårn, riss og grunnfjellsvegger seg. De østvendte granittveggene ved Hauktjern er en nasjonal biotop for klatrere på alle nivåer.

– Det er noen år siden sist jeg var her, men jeg fant en gammel klatrerfører i går og innså at jeg har ledet ekstremt mange ruter på Hauktjern, sier Sivert Hamar i det han lesser tau og karabiner, kamkiler og slynger ut av sekken.

Rundt ham kneiser 10, 20 og 30 meter høye granittvegger rett til værs. Et tilsynelatende uinntakelig fort, uten åpenbare tak for verken hender eller føtter.

– Herlig å være tilbake igjen, nikker Hamar.

Snur seg forventningsfullt mot utendørsdebutant Kristel Mulelid:

– Klar for utendørsdebuten?

Fersk i fjellveggen? Start her!

Debutanten:
Bratte gleder

Du vet at klatring har blitt folkesport når debutanter spiser smørbrød med Zappfe.

Petter Wessel Zappfe var blant tindesportens gudfedre i Norge, en atletisk filosof og ordkunstner som bastant definerte klatring som en smal og sær aktivitet for de få besatte - uegnet som folkesport for det brede lag av folket.

Men jøss, her ankommer Kristel Mulelid (25), entusiast av den nye generasjonen som har oppdaget og omfavnet klatring takket være framveksten av innendørs klatrehaller og buldrerom som gjør sporten både lett tilgjengelig, lite utstyrskrevende og svært inkluderende. I dag venter en helt annen, vertikal verden.

oppturen_3

Kristel Mulelid debuterte til toppkarakter. Foto: Benjamin A. Ward


Bratt start

– Såpass ja!, undrer Kristel Mulelid med bratt nakke:

– Hvilken gradering er det der?

Fra skogbunnen skyter en slank granittsøyle 15 meter ende til værs. Et stivnet prosjektil mer egnet til beundring enn bestigning.

– Gi ruta et forsøk, det verste som kan skje er at du blir sittende i selen, oppmuntrer Lars Høvik Sivertsen.

Her ved Hauktjerns loddrette bredder har klatrere overlistet tyngdekraften i en mannsalder. Hver vår har nye utøvere blitt frelst, hver sommer har nye ruter blitt ledet, hver sesong har nye vennskap blitt smidd. Like årvisst som at vandrefalken hekker i de innerste klatreveggene, skjer noe magisk når to mennesker binder hverandres liv og helse sammen i et 13 millimeter tykt tau og bryner seg på klipper, granittvegger og tyngdekraften. Men så var det den graderingen?

–Ikke tenk på den, råder Høvik Sivertsen:

–Vi finner alltids et riss til topps.

Selv har han klatret ruta på naturlig led for å forankre tauet som nå gir Mulelid et fast punkt i det ukjente. Flere år med et par ukentlige økter inne i klatrehallen har gitt henne solid trening og erfaring. Likevel er klipper utendørs en vilt annen verden enn klatrehallens fargede bøttetak og vertikale finérplater. Krimping. Mens klatring innendørs krever minimalt med utstyr, venter en jungel av utstyr og uttrykk her ute. Riss. Chips. Dieder. Skillet mellom inne og ute går hele veien til topps: Innendørs sikres gjerne klatrere av en automatisk tautrommel festet i toppen av veggen, ute i klippeveggen er du avhengig av både kameraten og naturlige sikringsmidler.

oppturen_4

En passende belønning for å ha toppet ut på Zappfes smørbrød? Bagetter og kaffe på standplass. Foto: Benjamin A. Ward


Lagarbeid

– Her ute er det mye vanskeligere å vite hvor man skal sette føttene og hvor man finner grep for fingrene, peker Kristel i granittveggen – høy på både puls og melkesyre etter få meter.

Fra standplass kommer råd og innspill på ut- og innpust. La føttene bære kroppsvekten. Henge i ledd, i stedet for spente muskler. Sideveis forflytninger. Der! Et riss bredt nok til to fingre, ei list perfekt for ei tå. Brått er det ikke mer granitt å gripe etter: I det Kristel topper ut på dagens første rute etter et vertikalt kvarters intens konsentrasjon, gledes det like mye på standplass som i veggen.

– Tauet!

Et sekunds panikk blir avløst av latter: Klatrekameraten på standplass har engasjert tatt et skritt tilbake, og uforvarende satt foten på tauet. Totalt tabu i klatrekretser. En forseelse som kun kan bøtes på med en runde i nærmeste bar.

– Noe av det absolutt beste med klatring er den sterke følelsen av samhold og fellesskap, forteller Mulelid:

– Står man fast, kommer alltid noen og viser deg bevegelsen som gjør det mulig å komme seg videre.

Fjellklatreren:
Høydetrening

Lars Høvik Sivertsen klatrer smått for å unngå å falle stort.

«Aldri mer!», sverger gjerne folk flest etter å ha svevd mellom liv og død.

Der Lars Høvik Sivertsen klamret seg fast mellom himmel og helvete i nordveggen på Klotind i Nordland, i desperat mangel på både tau og klatreerfaring, kom han til motsatt konklusjon.

Kongeruta

– Jeg er en sånn kar som klatrer ei klippe på noen meter her ved Hauktjern fordi erfaringen gir meg mulighet til å komme meg til topps på alpine fjell, forteller Lars Høvik Sivertsen

I dag har valget falt på Olavsrisset – en av Hauktjerns absolutte klassikere. Navnet fikk ruta etter at Kong Olav skrev navnet sitt i en stein ved standplass. Samtidig skrev han nok et kapittel i Hauktjerns forbløffende historie. Her inne lot monarker og dronninger, prinser og prinsesser fra inn- og utland seg forlyste i den praktfulle sveitservillaen Sarabråten og ombord i hjulbåten Sara. I dag er gjengrodde steinmurer alt som vitner om at formuende forretningsfolk, verdensforfattere og tindebestigere, turistforeningens grunnleggere, Norges første speiderpatrulje og minst én celeber morder alle har latt seg fascinere av klippene ved Hauktjern.

oppturen_5

Lars Høvik Sivertsen blir akkurat like glad når klatrekompisene topper ut på en ny rute, som når han selv gjør det. Foto: Benjamin A. Ward


Kiler og krimp

På standplass i bunn av Olavsrisset kobler Kristel Mulelid inn sikringsbremsen mens Lars klipser kamkiler og ekspresslynger i klatreselen.

– Risset er en av mine favoritter fordi de store steinblokkene og klippeveggene har likhetstrekk med alpin klatring i høyfjellet, sier Lars.

Så bærer det til værs med eleganse en konge verdig. Kontrollerte bevegelser, presis fotplassering. Litt krimping her, en tyngdeoverføring der, en kamkile i klem der. I den andre enden av klatretauet er konsentrasjonen nesten like intens. «Sjakk med svette», blir klatring kalt. For klatrekamerat Kristel Mulelid som sikrer tauet er det mye læring i å observere bevegelser og teknikk fra standplass. Klatring utendørs byr på mange flere mulige grep og bevegelsesmønstre enn de få fastmonterte på flate finérvegger innendørs – men med økende gradering snevres valgmulighetene raskt.

– Tips! Se etter kalkmerker fra klatrere som har gått ruta før deg, peker Høvik Sivertsen oppe i veggen.

– Der, kalk opp til høyre for skuldra di, svares det kontant fra standplass.

oppturen_6

På Hauktjern har generasjoner av klatrere funnet friksjon og fellesskap i møte med spektakulær granitt. Sivart Hama viser vei til topps på ruta Zappfes smørbrød. Foto: Benjamin A. Ward


Højdare

15 meter over oss signaliserer Lars Høvik Sivertsen at Olavsrisset er satt i matt, i bunnen av rappellen hilses han med high fives.

– Mestringsfølelsen du kjenner i det du overlister crux og frykt utendørs er helt enorm, jeg tror det kommer av at du må være tilstede i øyeblikket for å ikke gjøre feil, oppsummerer Kristel Mulelid.

Høvik Syversen stemmer i:

– Og når klatrekameraten topper ut på ei ny rute, blir man akkurat like gira selv:

– Du får så innmari lyst til å klare det samme.


Lett å undres hvor veien går videre når Sivert Hamar utfordrer granitten, friksjonen og tyngdekraften. Foto: Benjamin A. Ward


Livsstilsklatreren:
Toroms med buldrevegg

Dyp sofa og widescreen i stua? Sivert Hamar kobler av i klatreveggen.

Når krøniken om koronaens mange merkelige utfall en gang skal skrives, vil muligens den nybygde stueveggen til Sivert Hamar vies omtale. Der andre brukte pandemien til å utvide hjemmekontoret med nylagt terrasse og høyglans kjøkken, fant Sivert Hamar det opportunt å innrede stua som buldrerom. Komplett rigget med klatretak, krimpelister og klatrematte. Ren logikk når sist søndagsutflukt var en ni timers biltur til Sogndal for å bryne seg på kragget med noen av landets hardeste sportsklatreruter.

– Jeg kjører heller de timene for en maksdag i klatreveggen enn å ligge fyllesjuk hjemme halve søndagen.

oppturen_7

Slynger, karabinere taubrems og kiler. Sivert Hamar og Lars Høvik Sivertsen har stålkontroll på utstyret. Foto: Benjamin A. Ward


Gjensyn med granitten

– Jeg startet jo for å nå toppen av et fjell, sier Sivert Hamar:

– Så har klatringen etter hvert utviklet seg til jakten på den gode følelsen og bevegelsen.

Framme ved nok en standplass lemper Sivert kamkiler, ekspresslynger og skrukarabiner ut av sekken.

– Klatring er jo mer naturlig enn det meste annet vi mennesker fyller livene våre med, dette har vi jo drevet med siden vi var apekatter.

Mon det. Tauklemmer og sikringsbremser. Slynger og tau. Stål med ekstrem bruddstyrke. Hadde det ikke vært enklere å hoppe av trikken ved Klatreverket på Torshov med et par klatresko og en sele, enn å bære alt dette utstyret langt inn i dypeste granskauen?

– De beste klatredagene er akkurat som denne, smiler Hamar:

– Henge med kompiser hele dagen, ha all verdens tid, tømme hodet på standplass. Jobbe med riss og list i spennende granitt – den anmarsjen er verdt hver kalori!

oppturen_8

Det skjer noe magisk når to mennesker binder hverandres liv og helse sammen i et 13 millimeter tykt tau og bryner seg på klipper, granittvegger og tyngdekraften. Foto: Benjamin A. Ward


Kunsten å falle

Nybegynnere faller ytterst sjelden i klatreveggen. Krampe, null friksjon eller total utmattelse: Debutantene klarer som regel å klore seg fast til topptauet strammes. Fritt fall er nesten utelukkende forbeholdt de dyktigste klatrerne. Til gjengjeld faller de hyppig. Når nivået blir høyt og marginene marginale, må yttergrensene utfordres for å komme videre. Fysisk. Mentalt. Motorisk. Det er der Sivert Hamar befinner seg. I den splitter nye buldreveggen hjemme i stua, og i den urgamle granittveggen på Hauktjern. På et slikt nivå er ikke høyden på veggen eller toppen av klippen lenger målet, det er den presise bevegelsen. Med bevegelser til forveksling likt dans starter Hamar innsteget med ei tå på et smalt riss, finner friksjon der andre kun ser slett berg. Forskyver seg diagonalt til værs og finner nytt fotfeste. En kropp, en klippe og kampen mot tyngdekraften – og sin egen psyke.

– Det er definitivt dager da man kommer hjem mer slite i hodet enn kroppen.

Skulle skuldrene bli for lave, venter Hauktjerns sorte dyp langt der nede.

– Faller!

Et voldsomt plask høres bak oss. Et bredt glis bryter vannflaten. Klatrekompis Lars har toppet dagen med frisoloering i Sjøveggen over Hauktjern uten sikring – og fått betalt med årets første ufrivillige bad.

– Din tur Sivert! Buldrevegg i stua kan ikke måle seg med dette!

oppturen_9

Blir graderinga høy nok er det viktig å ta seg vann over hodet for å komme videre. Lars Høyem Sivertsen har nettopp demonstrert hvordan i Sjøveggen på Hauktjern. Foto: Benjamin A. Ward


close icon

Velkommen til vår nye nettbutikk! Klikk her for å gå tilbake til den gamle xxl.no

Bli med i XXL Reward

Motta gode tilbud og utvidede garantier.